Heddadagene

Hvordan startet din begeistring for teater?

Da jeg var liten hadde vi ikke TV, men dro mye på kino, og historiene der fenget meg. Familien min var også aktivt involvert i døveforeningen i Tel Aviv, og min mor sydde kostymer til alle amatørforestillingene der. Jeg ble fascinert og synes det var så spennende med teater. Jeg pleide å bygge en liten scene laget av bruskasser i hagen vår, der jeg satte opp forestillinger som jeg spilte for naboene. Etterhvert som vi flyttet til Norge og jeg startet på døveskolen, ble jeg mer aktivt involvert. Mitt første ordentlige publikum var mine medelever, som fulgte tett med da jeg fortalte eventyr og historier. Døves Kulturdager og døveforeningen i Oslo ble etterhvert viktige arenaer for meg, og jo eldre jeg ble, jo mer engasjert ble jeg i teater.

Hva drømte du om som ung teaterspire?

Jeg ønsket å bli skuespiller fra ung alder, men mulighetene var veldig begrenset. Som døv var teaterhøyskolens dører lukket for meg, og yrkespsykologen presset meg i en helt annen retning. Det tok tid før jeg klarte å bryte med den karrieren. Da jeg endelig valgte å følge mine instinkter måtte jeg ut på leting etter teatererfaring som var tilgjengelig for meg. Heldigvis fant jeg noen muligheter, både i Norge og spesielt i utlandet. Jeg har aldri klart å akseptere lukkede dører, og min drøm fra ung alder var å bli en anerkjent profesjonell skuespiller. Med det kom også drømmen om et profesjonelt teater for døve – med det er en drøm jeg delte med mange!

Hvordan var prosessen med å etablere Teater Manu?

Veien til Teater Manu var lang, med mange krappe svinger og bratte oppoverbakker. Det var flere samarbeidspartnere som jobbet hardt. Vi hadde en periode med mye søknadsskriving, en periode med utredninger, og en periode med mange møter uten mye fremdrift. Jeg klarte ikke å holde ut, og måtte se mot andre muligheter. Men til slutt fikk Norges Døveforbund gjennomslag for prøveprosjektet Det Norske Tegnspråkteater. Vi fikk en treårig prosjektperiode, og skulle i løpet av den tiden utvikle et tilbud for døve skuespillere, et profesjonelt tegnspråkteater, og dokumentere behovet for teatret på langsikt. Å etablere et teater uten solid faglig erfaring er ingen spøk – vi måtte lære i tandem med utviklingen av teatret. Både den organisatoriske og kunstneriske utviklingen måtte klaffe parallelt i tre år. Så var det bare å holde pusten mens Kulturdepartementet bestemte om vi fikk videre støtte eller ikke.

Hvilke hovedvisjoner har du hatt som kunstnerisk leder for Teater Manu?

Som fundament for alle våre ambisjoner ligger utviklingen av et profesjonelt teater med solide arbeidsplasser innen diverse fagområder, der døve ansatte kan utvikle seg profesjonelt. Det var den første visjonen vi alle hadde. Så kom Teater Manus visjon – å bli verdens beste tegnspråkteater. Da holder det ikke å bare være i Norge. Det krever et internasjonalt perspektiv. Vi døve er veldig mobile, og oppsøker døv kultur der det finnes. Da er det et større publikum for oss på den internasjonale scenen, og det var nødvendig for oss å tenke internasjonalt for å bli et profesjonelt tegnspråkteater. Videre har jeg hatt to hjertesaker på Teater Manu: utviklingen av gode barneforestillinger som både døve og hørende barn og familier får nytte av, og bevaring av den døve kulturarven.

Hva ønsker du deg for teatrets fremtid?

Vi har etter 20 år skapt en solid plattform for videre utvikling. Samtidig må den plattformen vedlikeholdes slik at den kan støtte teatrets ambisjoner i all fremtid. Jeg håper vi får se flere tilbud og forestillinger for døve barn og ungdom, og at Teater Manu blir et sted der døve kan komme for å få forskjellige kulturtilbud året rundt. Jeg vil at døve skal være trygge på at kulturtilbudet for dem alltid vil finnes, at de føler de har en identitet på Teater Manu, at de hører til og er trygge på teatret.

Hvordan kan man løfte frem tegnspråkteatret og engasjere flere tegnspråklige teaterkunstnere i Norge?

Her er det snakk om både tilgjengelighet og samarbeidsvillighet. Rent strukturelt må vi ha på plass et solid utdanningstilbud som er tilgjengelig for døve kunstnere, med god tilrettelegging for tegnspråktolking. Så må andre institusjonsteatre, filmselskaper og TV produksjoner være åpne for godt samarbeid med døve kunstnere.

Teater Manu har ofte fungert som en læreplass for tegnspråklige, men vi må samtidig levere teater av høy kvalitet til enhver tid. Dette har vært en utfordring. Den gangen teatret var ungt hadde vi ikke en plattform sterk nok til å støtte begge formål. Plattformen har vokst med årene og er sterkere nå, og klar for videre utvikling. Men det holder ikke på egenhånd - andre læreplasser må åpnes for døve og tegnspråklige.

Under Heddadagene 2022 spiller Teater Manu komedieklassikeren Panikk i kulissene. Dette er Miras avskjedsforestilling som teatersjef og markerer tydelig hennes ønske om å utfordre rammene for det tegnspråklige teateret.

Hvordan går man frem når man skal lage farse på tegnspråk? Hvilke utfordringer støter man på?

Jeg synes det har vært fantastisk å presentere en farse på tegnspråk. Farse er en fysisk sjanger og tegnspråk er et veldig direkte språk. Det har skapt mye komedie på scenen. Det tegnspråklige publikummet fortjener å få servert en lang forestilling der de kan le mye. Folk liker jo å le, og etter pandemi og nedstenging har det vært en glede å kunne by på en farse. Samtidig har lengden, kombinert med tempoet, vært en utfordring. For det tegnspråklige publikummet er det vanskelig å fange opp alt som sies på scenen, og når man først faller utenfor er det vanskelig å få med seg historien etterhvert som den utvikler seg. Manuset har også mye ordspill, som vi har måttet vri og vende på, slik at det fungerer godt på tegnspråk.

Mer informasjon om portrettsamtalen mellom Mira Zuckermann og Ellen Horn finner du her.