Heddadagene

Har sett et par forestillinger av Goksøyr og Martens før, og er veldig fan. Så har jeg tenkt på hva som gjør at Oddgeir Thune er så fryktelig god på å spille i disse forestillingene. Teori: Han klarer å traske på en naturlig måte, som kler denne hyperrealismen. For Thune trasker, han går ikke, ei heller spankulerer eller flanerer han (som så ofte sees på scenen). Nei, Thune trasker. Man kan nesten tørre å påstå at han labber! Og denne forestillingen blir sikkert dritbra. Les mer her

Ja, så i vinter satt jeg i kalde, mørke Lillehammer, og leste fem stykker av Jon Fosse i tillegg til hele Septologien. Jeg hadde lest lite av ham fra før. Og frelst ble jeg, i ordets opprinnelige forstand; det var sannelig en religiøs opplevelse. Også mistet jeg naturligvis noe mot som manusstudent, men det får så være. Fosse sier at skriving for han er synonymt med å lytte. Han presser ikke frem, men skriver ned det som kommer til ham. En god skuespiller er også en som lytter. Eg er vinden er en av Fosses beste stykker. Derfor regner jeg med at denne produksjonen er verdt å se, uten at jeg har sett den; av den eksistensielt smertefulle tekstens skyld. Les mer her

Her er jeg noe inhabil, siden jeg spilte i denne forestillingen i dens første spilleperiode. Jeg har da ikke sett den enda (vanskelig når man selv står på scenen). Men jeg ser at det stadig er et sterkt lite ensemble på scenen, som jeg er sikker på at vil løfte Linn Skåbers oppmerksomme, intervju-baserte monologer opp til fine høyder i den minimalistiske, nakne iscenesettelsen til kloke, fine Mattis Herman Nyquist. Les mer her

Regissør Even Torgan er djevelens advokat i norsk teater. En mann som har vekket mye teaterinteresse i meg. Det er fryktelig inspirerende å se et menneske som insisterer på å lage kunst som har en plass i samfunnet, og ikke bare for kunstinteresserte. Alt Torgan gjør burde sees, og det regner jeg gjelder for denne og. Det er driv, lidenskap, lekenhet, frekkhet og en dose humor i alt det denne luringen skaper. Les mer her